__(3)/w=3840,quality=90,fit=scale-down)
I en svært uheldig post publisert 21. mai hevder Ingrid Svenske at man bør gjøre det motsatte av nasjonale helse- og kostholdsråd for å se helsen ta av [1].
I posten kommer hun med en rekke påstander uten rot i virkeligheten. Innlegget føyer seg inn i rekken av livsfarlig feilinformasjon som nå sprer seg i nærmest epidemiske proporsjoner, båret fram av algoritmer som belønner konflikt og kontrovers.
Alt under dekke av å ‘bare stille spørsmål’ - et billig retorisk grep der ekstreme eller urimelige påstander pakkes inn som uskyldige spørsmål. I motsetning til den vitenskapelige metoden er målet ikke å komme nærmere sannheten, men å slippe unna ansvar og kritikk ved å skjule seg bak “jeg bare stiller spørsmål”, samtidig som man sår tvil og mistenksomhet hos publikum.
Ingrid Svenske og lignende profiler ønsker å skape inntrykk av at det foregår en reell vitenskapelig debatt, selv der det i realiteten er vitenskapelig enighet. De roper høyt om viktigheten av å stille spørsmål og gi like mye vekt til begge sider av saken - være seg kostholdsråd eller effekten av cellegift.
Likevekt betyr ikke at begge sider skal få like mye plass, men at synspunktene får den vekten de fortjener ut fra evidensen. Påstander uten solid faglig støtte bør ikke fremstilles som likeverdige med det etablerte kunnskapsgrunnlaget, eller få samme eksponering.
Når feilinformasjon får like mye plass som fakta, skaper det en illusjon av vitenskapelig usikkerhet - selv om det allerede er vitenskapelig konsensus. Det er ikke bare bakvendt, det er rett og slett livsfarlig galskap.
Her er det viktig å forstå hva vitenskapelig konsensus faktisk betyr: Vitenskapelig konsensus er ikke politisk konsensus. Vitenskapelig konsensus handler om samsvar i hvordan man vurderer evidens - det er en prosess for å besvare vitenskapelige spørsmål.
Det handler ikke om at et flertall har "stemt" eller blitt enige på bakrommet, men om at mange uavhengige forskere, med ulik bakgrunn, har vurdert bevisene på samme systematiske og grundige måte, og derfor kommet til samme konklusjon [2].
Bred faglig enighet er altså resultatet av åpne, etterprøvbare og konsekvente metoder. Jeg er ikke kritisk til det alternative miljøet fordi de er anti-konsensus, men fordi de verken er systematisk eller konsekvent i sin måte å vurdere evidens på.
At slike poster sprer seg som ild i tørt gress på sosiale medier, forsterket av algoritmer som belønner det mest polariserende innholdet, gjør denne utviklingen ekstra farlig. Nå er det viktigere enn noen gang å tenke kritisk og vurdere hvor kunnskapen faktisk kommer fra. Når vi søker sannheten om ernæring, bør epidemiologi alltid veie tyngre enn ideologi.
__(4)/w=1920,quality=90,fit=scale-down)
__(3)/w=1920,quality=90,fit=scale-down)
