“Du trenger ikke doktorgrad for å snakke om helsen din, Mikkel Løwe, men det kan redde liv.”
Nylig presenterte NRKp3 en reportasje om tørrfaste, som vekket bekymring hos lege Kari Mogstad. Hun er bekymret for at grensene mellom fagfolk og selvutnevnte eksperter har blitt utvisket og at vi oversvømmes med råd om hvordan vi bør ta vare på kroppen vår. Mikkel Løwe uttrykker uenighet om den vagt definerte grensen. Må man ha en doktorgrad for å snakke om helsen sin undrer han? Jeg synes dette er en uheldig tolkning og framstilling av poenget til Kari Mogstad. Nei, Mikkel. Man trenger ikke en doktorgrad for å snakke om helsen sin, men når du skal spre helserelatert informasjon til følgere uten kritisk vurderingsevne som følge av mangel på kunnskap, påtar du deg et stort ansvar. For å parafrasere Bertrand Russel: ‘A persons report of what a clever person says can never be accurate, because he unconsciously translates what he hears into something he can understand.’ "I artikkelen 'Alternative fakta i ernæringskommunikasjon,' forfattet av Thea Myklebust-Hansen og Martin Norum for Norsk Tidsskrift for Ernæring, drøftes både de direkte og indirekte konsekvensene velmente råd kan ha for helse og livskvalitet. Den flytende linjen mellom eksperter og fagfolk skaper støy som gjør det vanskelig for den generelle befolkningen å skille bakgrunnsstøyen fra signalet. Følgere med begrenset kritisk vurderingsevne er tilbøyelige til å fylle kunnskapshullene med fabulerte narrativer (Atir 2015). Påstander om helse ser ut til å ha en innvirkning på forbrukerens valg (Kaur 2017). De som formidler helserelaterte påstander har derfor et viktig ansvar for å basere seg på pålitelig informasjon og formidle den på en forståelig måte (Lombrozo 2007). Fagpersoner har større sannsynlighet for å både kjenne til og korrekt vektlegge litteraturen i henhold til evidenshierarkiet. Uttalelser fra en fagperson kan derfor argumenteres for å mer sannsynlig gjenspeile en konsensus basert på tilgjengelig litteratur. Denne viktige vektleggingen viskes bort med de flytende grensene mellom fagpersoner og selvutnevnte eksperter. Et problem er at pseudovitenskap eller svake argumenter kan ri på legitimiteten til etablert forskning, fordi følgere mangler grunnleggende kildekritikk. Dette fører til at dårlige argumenter får like mye vekt som gode. Når tradisjonelle medier gir alternative teorier like mye eksponering, skaper det en falsk balanse hvor et synspunkt fremstår som mer likeverdig enn den tilgjengelige evidensen skulle tilsi. Dette fenomenet blir ofte oversett i de korte øyeblikkene man har oppmerksomheten til følgerne. Når en respektert plattform som NRK deler informasjon om for eksempel tørrfaste med tusenvis av personer, kan seere få inntrykk av at evidensen veier tyngre enn den faktisk gjør. Dette skyldes at fagpersoner og selvutnevnte eksperter tilsynelatende vektlegges likt. I andre tilfeller kan det virke som om høytropende fagpersoner som representerer en minoritet blir likestilt med flertallet. Dette kan gi inntrykk av at helseråd er mer omstridt i fagmiljøene enn de faktisk er. Viktigheten av å tydeliggjøre grensen mellom fagpersoner og selvutnevnte eksperter understrekes av det faktum at sistnevnte ofte formidler narrativer som utfordrer konvensjonell konsensus og gir konfliktfylt informasjon (Chan 2020). En studie fra 2018 avslørte at pasienter som valgte alternativ terapi viste en tendens til å utsette livsviktig, evidensbasert behandling og hadde dermed en doblet risiko for død innen fem år (Johnson 2018). Riktig formidling kan bokstavelig talt redde liv. I 2022 publiserte Tiller og medforfattere en appell til trenings- og kostholdsbransjen, hvor de påpekte flere av utfordringene knyttet til pseudovitenskap eller de flytende grensene mellom eksperter. Dette inkluderer faren ved å undergrave langsiktig atferdsendring, ofre mer effektive intervensjoner, og å være direkte farlig uten god evidens bak seg. Nei, Mikkel, du må ikke ha en doktorgrad for å snakke om helsen din, men å redusere Mogstads argument til en falsk oppstilling tjener ingen. Fagpersoner som representerer flertallet i fagmiljøet har større sannsynlighet for å formidle nyansert informasjon basert på den mest tungtveiende evidensen. En distinksjon som kan være forskjellen mellom liv og død.